Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Det diskuteres på personalrommene, på politikernes kontorer, i faglitteraturen, i aviser og ved landets universitet og høyskoler. Foreldre sliter og mange vet ikke hva de skal mene, for samtidig som myndighetene har anbefalinger om skjermtid for barn, får de samme barna utlevert Ipad i 1. klasse.
I en kronikk på NRK skriver Ane Dahl Torp at hun drømmer om å sette tennene i nettbrettet og knuse det mellom kjevene (her vil jeg slå et slag for bruk av hammer, tannlegeregningen tatt i betraktning). Uansett. Dahl er ikke alene; i skrivende stund har Facebook-gruppa «Opprop for mindre skjermbruk på barneskolen» rundt 19.000 medlemmer. En digi-storm er på vei.
La det være sagt med en gang: jeg er ikke imot skjermbruk i undervisningen. Jeg har selv bidratt til det, både som lærer og som medforfatter av Verkstedet – et heldigitalt læremiddel for fagene kunst og håndverk, mat og helse og musikk for ungdomsskolen. Det er både fordeler og ulemper med digitale læremidler, de kan for eksempel kombinere lyd, bilde og tekst og oppdateres i sanntid. Men ulempene merker vi jo alle, også de av oss som først fikk mobil i voksen alder og som kjenner oss mer ukonsentrert enn før. Alt med måte, som det så fint heter, og med innføringen av nettbrett til barn allerede i 1. klasse (og barnehage) har det blitt for mye. Før vi ruller ut enda flere nettbrett til barn og unge må vi snakke om hva vi skal fylle skolen med som gjør at nettbrettet blir et supplement!
Samtidig, i Skole-Norge: materialtørke og innsparing. Skolens fysiske verksteder står for fall. Skolekjøkken med hjulvisp som gir minner om «Fjernsynskjøkkenet», skolebibliotek sist oppdatert med «Døden på Oslo S», musikkavdelinger uten instrument, kunst og håndverks-avdelinger uten høvelbenker og en vintage symaskin-park. Ja, jeg overdriver, men langt mindre enn du tror. I 2019 ble en spørreundersøkelse om sløydfaget sendt ut til alle grunnskolene i Norge. Ti prosent av skolene som svarte hadde ingen sløydsal, og de som hadde sløydsal ga tilbakemelding som at « Alt utstyr er delvis ødelagt og nærmere 30–40 år gammelt », eller « Mangelfullt ødelagt utstyr ». Selve grunnlaget for ferdighet og mestring i arbeid med materialer, redskaper og teknikker legges tidlig i skoleløpet. Er det da ikke viktigere å ruste opp skolens verksteder, enn å utstyre små barn med nettbrett?
Å kunne bruke hendene til å lage ting har vært sett på som grunnleggende lærdom i lange tider. Allerede i 1910 fremhevet den amerikanske filosofen, pedagogen og psykologen John Dewey at barn ikke er skapt til å ta imot passiv læring, de er nysgjerrige og trenger å være i aktivitet og utforske.I de praktiske fagene kan barn og unge få oppleve gleden ved mestring av noe helt konkret og meningsfullt. I faget Kunst og håndverk får elevene lære gjennom å arbeide med materialer, med verktøy og utstyr, med hånd og øvelser og med skapende prosesser. Det er en måte å forstå og mestre verden omkring oss på. Skal man lage en fuglemater, mekke en sykkel, rigge et teater, jobbe med redesign, lage en ny matrett eller hva som helst, så krever det at man finner ut av en del ting.
Nå er en ny stortingsmelding om 5.–10. trinn under oppseiling og Kunnskapsministeren ønsker seg innspill om praktisk læring.
Her er mitt forslag til Tonje Brenna: Gi midler til skolens verksteder, skolekjøkken og musikkavdelinger. Sørg for at skolen har gode rammer i form av midler til utstyr, kompetente faglærere, tilgjengelige rom og god bemanning. Når det er på plass vil digitale verktøy kunne kombineres med praktisk arbeid, kreativitet og fysisk aktivitet.